Bak lyskasterne: slik rigges et nyhetsstudio fra mørkt gulv til ferdig bilde

Starten er et mørkt gulv og en tegning

Når kursdeltakerne kommer inn i studioet en høstmorgen, er gulvet nesten tomt. Bare nyhetsbordet, bakveggen og en rekke lamper som henger i taket. Før noen rører en lampe, tegner vi opp hvor oppleseren skal sitte, hvor kameraene står og hvilken vei bildet skal vende. Uten den tegningen blir lyssettingen gjetting.

Jeg underviser kamera, og derfor ser jeg lyset fra den siden først: hva kameraet faktisk får se. Marte Haugen leder lysmodulen og setter rammen, men vi to står ofte side om side ved monitoren. Lyset er ikke noe man vurderer med øyet alene. Man vurderer det på skjermen, med kameraets eget blikk.

Deltakerne får et enkelt oppdrag: ett menneske, ett bord, ett kamera. Det er nok til å lære det meste, og det er lettere å se feilene når det bare er én ting å rette.

• Tegn opp plassering før lampene røres
• Vurder bildet på monitor, ikke med øyet
• Start med ett kamera og én person

Trepunktslys i praksis

Trepunktslys høres enkelt ut: hovedlys, fyll og motlys. I praksis er det tre små kamper. Hovedlyset gir form i ansiktet, men står det for høyt, får oppleseren mørke øyehuler. Står det for lavt, ser ansiktet flatt og blekt ut. Vi flytter lampen en hånd om gangen og ser på bildet etter hver justering.

Fyllyset skal ikke fjerne skygger helt. Det skal bare myke dem opp slik at bildet tåler en liten bevegelse i stolen. Mange nybegynnere skrur det for høyt og mister dybden. Motlyset løfter hodet vekk fra bakgrunnen, men en enkelt sterk kant i håret blir fort hard og urolig.

Vi lar deltakerne slå av og på hver lampe for å se hva den bidrar med alene. Da blir det tydelig hva som er nyttig lys og hva som bare er støy i bildet.

• Hovedlys gir form, fyll gir ro, motlys gir avstand
• Juster én lampe om gangen
• Slå lampene av og på for å se hva hver gjør

Farge, og hvorfor to lamper sjelden er like

Selv lamper av samme type kan avvike litt i farge, særlig når de har vært i bruk en stund. Vi gjør derfor alltid en hvitbalanse mot et hvitt ark på oppleserens plass, med alle lampene tent. Det tar et halvt minutt og sparer mye frustrasjon i etterkant.

Vinduer er en annen fallgruve. På høstdager skifter dagslyset raskt mellom skyer og lav sol, og en sending som varer en time kan få en merkbar fargeforskyvning fra venstre side av bildet. Vi tetter ofte vinduene med mørkt stoff, slik at studiolyset styrer alene.

Bakgrunnen får egen oppmerksomhet. En vegg som er lys og jevn, trenger lite. Et mønstret panel kan bli travelt på skjermen, og vi bruker lys fra siden for å gi det rolig tekstur uten å dra blikket bort fra ansiktet.

• Hvitbalanse med alle lamper tent
• Tett vinduer så dagslyset ikke blander seg inn
• Hold bakgrunnen rolig og jevn

Kontrast som kameraet tåler

Øyet tåler store kontraster, men kameraet gjør det ikke. En oppleser i mørk dress foran en lys vegg kan gi enten svarte klær uten detaljer eller en utbrent bakgrunn. Vi måler lysnivået på ansikt og bakgrunn hver for seg og søker en forskjell kameraet kan håndtere uten å tape detaljer i noen av delene.

Hudtoner varierer, og det merker vi hver gang nye deltakere rigger for hverandre. Et lys som passer én person, kan bli for sterkt eller for svakt på en annen. Derfor bytter deltakerne på å sitte modell, og de lærer å justere for ulike ansikter i stedet for å lære ett fast oppsett.

Vi bruker også kameraets eget hjelpemiddel for å se hvilke deler av bildet som nærmer seg overbelysning. Det er et raskt og ærlig svar på om lyset holder.

• Mål ansikt og bakgrunn hver for seg
• Bytt modell for å se ulike hudtoner
• Bruk kameraets varsel for overbelysning

Fra nyhetsbord til scene

Et nyhetsbord vil ha jevnt, rolig lys som ikke trekker oppmerksomhet til seg selv. En scene i et live-show er det motsatte: farger, bevegelse og rom for stemning. Samme prinsipper gjelder, men vi får lov til å bryte dem med vilje, så lenge ansiktet til den som snakker eller synger fortsatt er lesbart.

Når vi rigger scene i kurset, starter vi alltid med en nøytral grunnbelysning og legger farge på toppen. Går vi motsatt vei, ender vi ofte med et bilde som ser kult ut i rommet, men er mørkt og bråkete i kamera.

Her bidrar Ingrid Moen med innblikk fra produksjonssiden: hvilke skudd regissøren trenger, og dermed hvor lyset må stå for at skuddene skal fungere uten omrigging underveis.

• Nyhetsbord: jevnt og rolig
• Scene: nøytral base, farge på toppen
• Lys for skuddene regissøren faktisk trenger

Etter riggen: test, notér, ta ned

Når bildet står, kjører vi en prøve med ordentlig tekst på prompteren. Oppleseren leser, kameraet går og vi ser etter skygger fra hendene, glimt i briller og stolens bevegelser. Mange feil dukker først opp når noen faktisk beveger seg.

Vi noterer lampenes plassering, høyde og styrke på et ark som henger ved lysbordet. Neste gruppe starter ikke på nytt, og deltakerne ser at et oppsett er noe man dokumenterer, ikke noe man husker.

Til slutt tar vi ned alt i riktig rekkefølge: lampene slås av og får kjøle seg, før kabler rulles og lamper tas ned. Det er kjedelig, men det er også her utstyr overlever år etter år, og her lærer deltakerne respekt for riggen.

• Prøv med ekte tekst og bevegelse
• Skriv ned plassering og styrke
• La lampene kjøle seg før nedrigging

Lyssetting handler mindre om utstyr enn om å se med kameraets øyne. Det lærer deltakerne best ved å rigge selv, gjøre feil og rette dem mens bildet står foran dem. Henrik Solberg og de andre instruktørene står ved siden av, men det er deltakerne som flytter lampene, og det er derfor oppsettet sitter når de forlater studioet.